leeselyst

I stad satt jeg på bussen, bak meg satt to jenter kanskje 18 eller 19 år, alderen er jeg ikke helt sikker på.
Jeg ble helt satt ut over hvor mye de klaget. Det var som en klagesang.
De syntes vi hadde for mye skole i Norge, de syntes det burde være høyere lønn for ungdom i deres alder, bedre lærere, minde lekser, ikke ha nynorsk på skolen, for dårlige skole tilbud, foreldrene maste for mye osv..
Ja, disse to klagde mye og det fikk meg til å innse at vi mennesker vi blir aldri helt fornøyde uansett hva vi får.
Jeg er sikker på at en kunne satt ett fattig og hjelpesløst menneske inn i et fint hjem,  med en masse penger og det menneske vil bruke de pengene til det ikke var mer igjen å buke, men fortatt ville det menneske ha mer. 

Nå skal går jeg over på et litt annet tema en dette, det jeg hadde tenkt å ta opp.
Hva jeg syntes er aller værst er hvordan vi Norge kan klage så mye.
Vi klager over å måtte gå på skolen, mens andre steder i verden er ikke det tilbudet en gang tilgjenglig.
Vi klager over overbeskyttende foreldre, mens i andre land finnes det barn som ikke har foreldre som kan beskytte seg, barn som blir voldtatt og drept.
Folk kan slite ræva av seg for å skaffe vann til familien, mens vi bare trenger å gå ut på kjøkkenet.
Jeg har forståelse for hvorfor mange tenker sån, vi er oppdratt her i Norge, med vann på kjøkkenet og penger i lomma.
Jeg er nok litt sjokkert over hvor lite vi får vite om det forferdelige rundt oss.
Jeg kjenner mange som ikke forstår hvordan det er i disse fattige landene og når de endelig får lære om det på skolen er de så uforskammede at de sitter å ler og at de ikke gidder å følge med, at de syntes bildene er morsomme å se på. Da snakker jeg om bilder der barn blir jagd med gevær nakene og gråtende.
Det jeg skriver er brutalt, men det er så mange som trenger å høre det.
Når jeg sa at vi får vite for lite tullet jeg ikke. Hvor mye får vi egentlig høre om dette elendige?
Noen timer på skolen og da prøver lærern å banke det inn i hodet på oss( i alle fall min lærer),
men skulle vi ikke fått høre om det litt tidligere litt oftere og litt mer brutalt, trenger vi ikke det Kunne det gjort ting bedre?
Lærern min sa rett ut til klassen min, at vi ikke skjønte hvor elendig det var, rett før vi skulle til polen og tyskland å se på konsentrasjons leirer og hun hadde rett.
Det jeg så der satte intrykk og jeg håper det gjorde det hos resten av klasse kameratene mine også. For jeg må tilstå at jeg er redd for at vi tar ting litt uten bekymringer, hvor mye sørger vi over alt dette elendige, hvor mye tid bruker vi til å tenke på det? Vi vanlige mennesker. Kan du si at du har sitti å grått over urettferdighetene som blir gjort mot andre en deg selv? Og hvor mange ganger har du ikke gråti over hvor urettferdig ting er mot deg?

 Vi bryr oss ganske lite med å sitte å se på nyheter både barn, ungdom og litt eldre. Jeg kjenner folk som ser på  nyheter, men jeg kjenner enda flere som ikke gjør det. Jeg har lest om mye av denne elendigheten i bøker, der det virkelig treffer deg. Jeg sier ikke at jeg er noe spessielt at jeg er den eneste til å innse dette, til å tenke over det og snakke om det. Jeg vet at det er mange der ute som er enige med meg og har tenkt mye av det samme, men hvor mange er det ikke som ikke har tatt seg tid til å tenke over det? og det som værre er er at det sansyligvis ikke vil bli noe bedre fremover. Vi i Norge har det så bra, hvordan kan vi klage så mye? Jeg kan ikke si at jeg aldri har klagd over ting her i landet, men jeg kunne virkelig ønske at jeg hadde latt det være.

Uvitenheten om ting som foregår i landet vårt er også ganske stor. Det er ikke alle som har det særlig bra her i Norge heller. Mange blir slått av foreldrene sine, noen har veldig dårlig rå og blir mobbet for det på skolen. Noen blir forlatt av foreldrene sine, noen er narkomaner, folk blir voldtatt, noen har foreldre som ikke bryr seg osv. Hvor mye tenker vi over hva som skjer i vårt eget land? Er de fleste klar over det, eller uvitende om at mye av problemene er i Norge også?

Man kunne nok snakket om dette i evigheter, men jeg stopper det her, kanskje har du fått noe å tenke over, kanskje ikke. 

Loice Allegra